Søndag 29. mars
Mønsteret er det samme. Overalt og til alle tider har mennesker hatt makt. Makt og privilegier som må beskyttes.
Mennesker ofres. Det er nødvendig av hensyn til resten av virksomheten. I våre dager kan det være statsråden eller fotballtreneren som må gå. For nå teller bare resultater.Søndagens tekst tar oss med inn i det lukkede rommet. Vedtaket er uten kompromisser. En må ofres for oss alle.
Dette kunne like godt skjedd i dag. Forskjellen var vel bare at massemedia ikke venter på gangen. Klar til å rapportere på direkten. Mens i bibelens verden er evangelisten Johannes reporteren fra de indre sirkler.
Johannes har nok hatt venner som har sørget for lekkasjene. Gitt oss en rapport fra maktens korridorer.
Sjefen for det hele, Kaifas, må ha vært en usedvanlig dyktig politiker. I 18 år klarte han å sitte med makten. Nå opplever han Jesus som truende for sin posisjon. Jesus som gjør under og ser ut til å kunne overta makten. Makten som nettopp Kaifas og medarbeiderne hadde.
Planene er råe. Rapporter forteller om mennesker som helbredes og står opp fra de døde. Kaifas vet dette er sant. Men han har et eneste fokus. Sin egen posisjon. Og dette pakker han pent inn. Det er av hensyn til folket og templet vi må handle.
«Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» (Joh.12.50)
Makten vant i første omgang. Vant til de grader. Jesus hang død tilbake på korset. Kaifas var seierherren i 3 dager, helt til påskemorgen.
Historien forteller at 3 år senere ble det utskiftninger i maktens rom. Både Kaifas og faktisk Pontius Pilatus fikk sparken samtidig. Begge forsvant ut av historien.
Tilbake er han som var villig til å la seg ramme av rå makt. Jesus som døde på korset for å seire over alle synder. Også de som er mine. Også de som handler om makt.
Gud lot det skje. Han hadde den egentlige regien. Men brukte et så tydelig maktmenneske som Kaifas. Aner vi noe om dybder her. Den kjærlighet som til og med kan beseire makten uten å bruke makt.
Av seniorprest Sigve Ims